Ekspedisjon i Drammensmarka 3. november 2018
Lørdag fikk jeg 22 nye venner – nesten –,men ikke sånne liksomvenner på Facebook, altså. Dessuten gjorde jeg en betydelig undersøkelse; kanskje ikke av den mest vitenskapelige sorten, men ytterst viktig allikevel, tror jeg. For denne lørdagen var jeg nemlig på tur; sånn i skogen, vet du. Jeg fant faktisk ut at jeg burde kjenne Drammensmarka bedre, så jeg la i vei fra Danvik. Novemberværet var småkaldt, – overraskende nok, i og med at Knut Arild Hareide nylig aksjonerte for et varmere samfunn – da jeg la i vei kl. 09. Ja, hørte du? 09! Ikke verst, altså. Hadde med tre brødskiver, 72 kroner til kaffe og vaffel her eller der, og så gikk jeg.
Jeg kravlet meg opp Zik-Zakken, passerte Åspaviljongen, Spiralen, Landfallhytta, Tverken og kom til Skimten. Du er vel imponert? En ganske lang tur, må vite. Etter hvert som jeg traff på mine 22 nye venner; trimfolk som passerte meg, fant jeg ut at jeg nok ikke hadde utstyret helt på stell. For på min vandring i villmarken møtte jeg de raffeste drammensere, som virkelig hadde skjønt at heftige treningsklær – trolig – skaper folk. For dette var besteborgere som kunne kle seg, ja kanskje litt for å bli sett, også? I min naivitet trodde jeg selv at jeg kunne bruke den litt for store skijakken fra 90-tallet og en noen år gammel treningsbukse der oppe mellom gran og furu inne ved Tverken. Men nei, jeg holdt visst ikke helt mål i klesveien.
Men dere; denne marka er rett og slett fantastisk; stier, småveier, serveringsteder og trivelige folk som hilser i ett sett. Og for noen farger! Høstløv, lyng og mose i de mest fabelaktige utgaver kjempet om oppmerksomheten min. Men nok om slik naturskryt. På Landfallhytta oppholdt jeg den trivelige verten, Magne, i 41 minutter med prat om turstier og Godset. Da han nevnte at Jostein Flo av og til var å se til skogs på de kanter, følte jeg meg nærmest hjemme. Heia Godset! Men jeg måtte videre, og på Tverken fikk jeg faktisk en vaffel syv kroner under prisen. Hva sier dere? Flott, altså. Greie folk i skogen!
Men så var det dette med å hilse, da; en fascinerende opplevelse, ja virkelig verdt en studie. Og det er her jeg har gjort min ytterst avanserte undersøkelse – utvilsomt til glede for godtfolk fra Svelvik og Tangen til Underlia og Mjøndalen. For til skogs hilser man faktisk på hverandre, fant jeg ut. Av de 27 som kom mot meg under min barske ekspedisjon innover Drammensmarka, så hilste hele 22. Noen nikket og smilte veldig tydelig, skal du vite. Men de fleste sa også sånne eplekjekke hilseord, før de durte videre i de mest elegante treningsklær og stramme trikoter, som i grunnen overlot ubehagelig lite til fantasien. De som ikke hilste, var vel kanskje fra Nybyen eller Hamborgstrøm? Sikkert greie folk, det, men du vet; noen av dem rånet forbi på sykkel i rundt 190 km i timen, ja de skulle vel kanskje rekke noe der inne ved Steinkjerringa. Én av dem var dessuten grusomt ivrig etter å se opp i en tretopp idet jeg passerte, selv om det bare var oss to der inne i det vakre landskapet.
Du er vel temmelig spent på hva mine 22 nye venner egentlig sa på disse skogstreffene? And here are the votes from the Drammensmarka jury: Elleve turfolk sa sånn kjekt og greit «hei» mens åtte slo litt eplekjekt og kvikt til med et «heisann». Så var det også tre som sa friskt «hallo», ja én av dem sa til og med «hallo, hallo», og dette siste ble jo ekstra personlig.
Nå er jeg litt usikker på hva vi kan legge i denne forskjellen, men det kan kanskje ha vært folk fra Strøtvet som sa litt nøkternt «hei» mens de fra Øren og Hotvedt var mer freidige og frempå med sine skogsfriske «hallo». Og ved Jutultønna (Juletønna) kom jeg rett og slett i lang prat med en dame med en blå hatt, så marka er nok absolutt stedet å treffe folk. Hun mente forresten at «alt var så meget bedre før».
Etter flere timer mellom buskvekster og lyng, kom jeg til slutt ned i byen igjen; downtown kan vi vel si, ved Bergstien, og her møtte jeg et par med nesen nede i mobiltelefonene sine. «Hallo» sa jeg blidt og vennlig og hadde helt glemt at jeg ikke var i skogen lenger. De så bare stygt på meg, så jeg lusket raskt videre mot torget. Hvor dum kan man bli? Det går ikke an, dette, forstår du. Man hilser ikke på fremmede folk nedenfor Bergstien. Da skal man nok heller se stivt rett frem, eller opp på et interessant tre eller noe sånt, eller aller helst iherdig studere mobilen.
Ganske interessant, denne forskjellen. For reglene er visst sånn at nede i byen skal man ikke se på hverandre. Og absolutt ikke hilse. Det er forbudt, det. Du vet; står du ved et busstopp og smilende begynner å gå rundt å hilse på de fem andre som står der, så spørs det om ikke menn og kvinner i hvite sykehusklær eller politiet snart kommer for å undersøke hva som feiler deg. Sånn er vår verden. Eller om du setter deg på setet ved siden av noen på en buss der det er flere andre tomme seter; det går ikke an, det, vet du. Men i Drammensmarka er det helt annerledes. Der er vi alle en eneste stor og lykkelig familie.
Ja verre er det nede i de travle bygatene. Knut Arild Hareide har jo sagt vi bør få et varmere samfunn, så jeg prøver faktisk å bidra ørlite med et smil til folk jeg passerer, og flere ganger har jeg faktisk spurt eldre folk som bærer tungt, om jeg skal hjelpe. Men nei, da. Ikke tale om. Det er visst nokså skummelt, det. Noen rister bare på hodet og ser vekk, andre kommer med et kort «nei» og et skeptisk «jaså du skal rane meg-blikk», så jeg blir ikke så veldig forbauset om noen en dag hytter med neven mot meg og ber meg passe mine egne saker, altså.
Men i Drammensmarka var det ingen truende eldre damer som kastet kongler på meg. Siden DT ikke vil betale meg noe for å skrive disse linjene, så hadde jeg bare noen få kroner å ha med meg på utflukten. Etter kafferasten på Landfallhytta, la jeg i vei videre inn i villmarken – mot hytta på Tverken. Men – sannelig min hatt – hadde jeg da ikke nok igjen til både kaffe og vaffel, men det var visst ikke noe problem for den hjelpsomme karen fra Åssiden Idrettsforening. «Vi slår av på prisen», sa han. Moro i skogen!
Tipper det også kan være svært interessant å høre om da jeg lørdagen en uke tidligere tok for meg Strømsøåsen og marka på de kanter. Etter å ha gått lenger enn langt – au for en lang bakke – fra Konnerudbakken/Gamleveien, entret jeg sulten, tørst, sliten og trett Hellashytta med mitt Visa-kort. Men nei, da. Der tok de kun kontanter og Vipps, og vips stod jeg der med luen i hånden som en flau skolegutt uten penger å betale med. Men, det var visst ikke noe problem, for jeg kunne jo bare betale senere, sa Terje bak disken. Ikke verst, dere? Så i marka er det kjekt, altså.
Dette er sånt man opplever når man forviller seg opp i elgens rike. Ja hvor var alle elgene forresten? Litt mindre tillit og goodwill er det vel nede i bygatene, vil jeg tro. Joda, det skjedde mye på disse to lørdagsturene. Så faktisk fire rådyr også, og det var en opplevelse. Litt mindre moro var det å få med seg de to karene som la en ølboks under en sten på vei ned Zik- Zakken. Sannelig godt at ikke Ståle Sørensen eller Une Bastholm fra MDG var der, for da hadde det nok blitt månelyst. Tror heller ikke de hadde likt å se rester av en bilskjerm ved stien ved Haukåsutsikten heller, i grunnen. Men Rasmus Hansson og hans medsammensvorne kan derimot være ganske fornøyd med meg, for når jeg først er i avisen, så skal jeg da sørge for å få fortalt at jeg plukket opp en colaboks innenfor Tverken og bar den til Spiralen. Ikke verst, altså.
Og sånn helt til slutt; joda, alle var enige om at det var en fin tur.
God lørdag!
(Artikkelen stod i Byavisa Drammen i november 2018)